Så mange mosjonister doper seg

De siste årene har flere mosjonister blitt tatt for doping når de har prøvd å nå drømmene sine innen løping, sykling eller triatlon.

11. november 2016 av Lasse Lyhne

I 2014 ble en norsk sykkelmosjonist dømt for å ha forsøkt å innføre dopingpreparatet erytopoeitin (EPO) til Norge ved to anledninger. I tillegg til bot fra politiet ble han utestengt fra idretten i to år. Mannen i 40-årene hadde deltatt i en rekke ritt, blant annet Birkebeinerrittet, og hadde flere topplasseringer.

– Jeg vil presisere at legemiddelet ble bestilt som medisin for min egen helse, og ikke som et prestasjonsfremmende middel i idrettssammenheng, hevdet han til Dagbladet.

Man kan tro hva man vil om forklaringen, men problemet er at den omtalte sykkelmosjonisten ikke er alene om dopingsyndene. Samme år ble en annen norsk sykkelmosjonist utestengt i to år for innførsel av et anabolt steroid, og året før ble en terrengsyklist i 30-årene tatt for innførsel av EPO.

Ifølge politiets avhør var terrengsyklisten overbevist om at andre deltakere som syklet fortere enn ham i mosjonsritt var dopet, og han ville prøve EPO i et forsøk på å slå dem.

Utenlands har også mange mosjonister gått i dopingfella, og flere internasjonale undersøkelser peker på at doping blant mosjonsløpere, -syklister og -triatleter blir mer og mer utbredt. I en rapport fra Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) fra 2015 ble det slått fast at doping er i ferd med å bli et utbredt fenomen hos amatører.

Forklaringen er at stoffene er blitt billigere og enkelt tilgjengelige på nettet, at folk vet mer om stoffene og at det er umulig å teste særlig mange mosjonister.

Tester mosjonister

– Vi har ikke full oversikt over hva som foregår i mosjonsmiljøet, men det vil være naivt å tro at det ikke forekommer doping. Vi har de siste årene fulgt dette miljøet med et mer årvåkent blikk, sier kommunikasjonssjef Halvor H. Byfuglien i Antidoping Norge.

De har de siste årene vært til stede på blant annet Birken og Den store styrkeprøven og tar mellom 50 og 100 prøver av mosjonister i året. Noen har testet positivt på andre stoffer, men foreløpig ingen for EPO.

– EPO er svært krevende å avsløre selv med målrettet testing på profesjonelle utøvere, og det er selvfølgelig mye vanskeligere når vi snakker om mosjonskonkurranser der vi ikke følger utøvere så tett, sier han.

Likevel har enkelte mosjonister blitt tatt for det utenlands. I 2012 testet man seks syklister i mosjonsrittet Grand Fondo New York. Resultatet var to positive EPO-prøver i henholdsvis aldersgruppene 45 og 50 år, altså en tredjedel av de testede.

I en undersøkelse i forbindelse med Ironman Frankfurt og to andre tyske stevner ble nesten 3000 mosjonstriatleter spurt om de noen gang hadde brukt midler som for eksempel EPO, steroider, osv. for å fremme den fysiske prestasjonen. 13 prosent svarte ja.

Det er riktignok uklart om det i alle disse tilfellene var snakk om ulovlig doping, men bildet er uansett foruroligende. Det høye tallet samsvarer også med en skotsk undersøkelse av amatørsyklister. Her svarte 10 prosent at de på et tidspunkt i karrieren hadde brukt ulovlig doping.

I England har man også sett flere dopede mosjonister de siste årene, etter at blant annet sykling er blitt veldig populært. Her peker man på den økte ”profesjonaliseringen” blant mosjonistene. Det er faktisk vanskelig å se forskjell på en Tour de France-rytter og en sykkelgal familiefar i 40-årene, når både sykkel, klær, utstyr og spisevaner er identisk med proffenes – og familiefaren selvfølgelig også har barbert beina, selv om ingen masserer ham.

Nesten hver 7. hadde dopet seg

Den største undersøkelsen av doping blant mosjonister er en tysk spørreundersøkelse fra 2014 med nesten 3000 triatleter. 13 prosent hadde brukt prestasjonsfremmende midler.

Tilfeldige grenser

Men hva i all verden får middelaldrende menn til å risikere helse og status for å sykle marginalt raskere eller bli nummer 17 i stedet for nummer 27 i en mosjonstriatlon? Det er ikke penger og prestisje som blant de profesjonelle. Det er heller ikke en usunn kultur, som man så i sykkelsporten i 90-tallet.

– Alle som driver med konkurranseidrett, enten det er fotball i 4. divisjon eller sykkelritt, jobber for å bli bedre. Vi prøver å optimere ulike ting: Stumper kanskje røyken, spiser sunnere eller tar en ekstra løpetur for å forbedre kondisjonen. Doping er sånn sett en del av det samme prestasjonsfremmende tankesettet, sier Ask Vest Christensen, som forsker på mosjonsdoping ved Aarhus Universitet i Danmark.

– Det er selvfølgelig ikke dem som løper et 5-kilometersløp på 35 minutter som vurderer doping, men de ambisiøse mosjonistene som har perfeksjonert treningen, har kontroll på søvnen og restitusjonen og tar diverse kosttilskudd og koffeinholdige geleer. For dem er ikke veien til doping særlig lang. Det handler ikke så mye om hvor god du er, men hvor du er i idretten din, sier han.

Christensen peker også på at grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er lov, er ganske tilfeldig. For eksempel er koffein tillatt, selv om det påvirker prestasjonen markant, mens andre stoffer som er mindre prestasjonsfremmende, som for eksempel cannabis, derimot er på dopinglista.

Her hjemme har også den utbredte astmabruken blant norske langrennsløpere vist at det er en stor gråsone det kan være vanskelig å navigere i. – Det gjør at man som idrettsutøver ikke føler at man overskrider en eller annen stor moralsk terskel når man begynner å bruke doping.

Les mye mer om mosjonister og doping i novembernummeret av Aktiv Trening.

Les også

Kanskje du er interessert i ...

Vi anbefaler

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: