Så mange som tre av fire løpere foretrekker asfalt. Det er ikke så rart, for asfalt finnes stort sett overalt der mennesker ferdes, og underlaget er jevnt og ikke minst lett å løpe på. Men det er også hard kost for bena.
Hver gang foten treffer bakken, må kroppen tåle et hardt støt opp gjennom føtter, ben, hofter og rygg, faktisk opptil fire ganger din egen kroppsvekt. For en løper på 80 kilo tilsvarer det 320 kilos trykk per løpeskritt, eller ufattelige 2560 tonn på en ti kilometer lang løpetur. I tillegg gjør den jevne asfalten at du treffer bakken på samme måte for hvert skritt. Det betyr at slitasjen på bena blir ensidig, og at risikoen for belastningsskader stiger kraftig.
Bytter du ut asfalten med andre underlag, reduserer og flytter du belastningen når du løper, og dermed blir også faren for å pådra seg skader mindre. Myk skogbunn halverer for eksempel slaget opp gjennom kroppen, samtidig som underlaget gir mer variert løping, sterkere løpemuskulatur og bedre balanse. Også stabiliteten i ankler, knær, hofter og mage blir bedre. Dermed blir du sterkere, og det i seg selv reduserer skaderisikoen.
Skogen er likevel uegnet til intervaller og høyt tempo. Slik trening er det bedre å legge til landeveien eller faste grusstier.
Har du ambisjoner om å delta i et mosjonsløp, er det viktig at du legger en del av treningen til den typen underlag du skal konkurrere på. Skal du være med i et terrengløp, er det ikke hensiktsmessig å bare trene på flat asfalt, og skal du løpe storbymaraton, må kroppen være vant til det harde underlaget – hvis ikke, får du problemer med å tåle belastningen.
