Idrettens største rivaler

Dramaet på isen: Tonya Harding og Nancy Kerrigan 

De fleste forbinder kunstløp med flotte kvinner i glitrende drakter som gjør piruetter til musikken fra animasjonsfilmen «Frost». Men under overflaten lurer det en mørk og brutal verden.

Slik virket det i hvert fall som da vi fikk et lite innblikk i den i 1994. Tonya Harding og Nancy Kerrigan kjempet begge om å få representere USA under vinter-OL på Lillehammer. Utvelgelsen skulle skje på bakgrunn av resultatene i det nasjonale mesterskapet, og mange hadde den unge stjernen Nancy Kerrigan som favoritt. Men så skjedde det sjokkerende.

To dager før konkurransen ble Nancy overfalt av en ukjent mann, som slo henne i beinet med en jernstang, slik at hun måtte stå over konkurransen. Hun fikk likevel en plass på OL-laget – sammen med vinneren av konkurransen, Tonya Harding.

Gjerningsmannen ble arrestert få dager senere, og da kom det et nytt sjokk. Han viste seg å være leid inn av Tonyas eksmann. Formålet var å skade Nancy Kerrigan, slik at hun ikke kom til OL. 

Det ble aldri bevist at Tonya Harding var direkte involvert i overfallet. Men etter OL – der Nancy tok sølv, og Tonya endte på 8. plass – ble hun kjent skyldig i å ha hindret etterforskningen av overfallet. Derfor fikk hun fratatt mesterskapsmedaljene sine, og i juni 1994 ble hun kastet ut av det amerikanske skøyteforbundet på livstid.

Epilog: I 2003 forsøkte Tonya Harding seg som profesjonell bokser. Det gikk ikke så bra, og siden har hun jobbet som sveiser, maler og i en jernvarehandel. Nancy Kerrigan ble også upopulær da hun droppet avslutningsseremonien i OL for å delta i en Disney World-parade i Florida. Der presterte hun å si «Dette er idiotisk. Jeg hater det. Dette er det teiteste jeg har vært med på» for åpen mikrofon.

Kald krig på sjakkbrettet: Bobby Fischer og Boris Spassky 

Mens den kalde krigen raste mellom øst og vest, var det på 1960- og 70-tallet også iskaldt mellom stormaktene ved sjakkbrettet. Sovjetunionen hadde sittet trygt på tronen siden 1948, men det endret seg i 1972. Da satte det eksentriske sjakkgeniet Bobby Fischer seg ved sjakkbrettet i VM. Fischer var 29 år, og siden han som 6-åring lærte seg å spille sjakk, hadde han feid nærmest all motstand av brettet. Nå satt han overfor den regjerende sovjetiske verdensmesteren Boris Spassky.

Verdensmesterskapet ble arrangert på nøytral grunn i Reykjavík på Island. Hele verdenspressen var til stede, og da Spassky vant de to første kampene, trodde mange at mesterskapet var avgjort. Men så gikk Bobby Fischer til angrep. Etter 21 kamper ble han verdensmester – som den eneste amerikaneren i historien – og satte dermed en stopper for 24 år med russisk dominans.

I VM i 1975, tre år senere, skulle Spassky ha revansje. Men oppfølgeren til den legendariske kampen ble aldri noe av, da Fischer ikke fikk gjennom viljen sin angående noen endringer i mesterskapet, og derfor aldri dukket opp. Faktisk forsvant han helt fra offentlighetens søkelys og dukket bare opp i korte glimt, når han hadde noe stygt å si om USA, sjakk eller jøder, som var de tre tingene han hadde sterke meninger om.

Boris Spassky ble aldri verdensmester igjen og ga seg i 1985 som profesjonell sjakkspiller.

Epilog:  I 1992 ble det arrangert en uoffisiell revansje mellom Bobby Fischer og Boris Spassky. Der vant Fischer igjen. Fordi kampen ble arrangert i Jugoslavia og var et brudd på USAs sanksjoner mot landet, ble det utstedt en arrestordre på Fischer. I 2005 ble han islandsk statsborger, og der bodde han fram til sin død i 2008.

Bet i ringen: Mike Tyson og Evander Holyfield 

At temperaturen kan bli høy i en boksering er nok ikke overraskende for noen. Men det er sjelden den blir så høy som da Mike Tyson skulle prøve å vinne tilbake tittelbeltet fra Evander Holyfield i 1996.

Mike Tyson hadde en fantastisk karriere, der han i mange år slo ned alle som turte å møte ham i ringen. Utenfor bokseringen gikk det derimot ikke like bra. Privatlivet hans var ute å kjøre, han hadde problemer med å styre sitt voldsomme temperament og i 1992 ble han idømt seks års fengsel for voldtekt. 

Etter tre år bak lås og slå ble Tyson prøveløslatt. Da begynte han å ta igjen det tapte i ringen. Det gikk bra – helt til han møtte den tidligere verdensmesteren, 34-åringen Evander Holyfield. På papiret burde det være lett match for «Iron Mike», men i ringen var det en annen sak, og Holyfield endte med å vinne på teknisk knockout. 

Året etter sto de to bokserne overfor hverandre i ringen igjen. Heller ikke denne gangen gikk kampen slik Mike Tyson hadde håpet. I tredje runde brøt frustrasjonen ut i lys lue, da Tyson bet Holyfield i øret, så blodet piplet ut. Publikum var målløse, men kampen ble satt i gang igjen, etter at Mike Tyson ble trukket to poeng. Men det gikk ikke mange sekunder før Tyson bet Holyfield i det andre øret, så det plutselig lå en liten ørebit på kanvasen.

Da var hatets kamp over. Holyfield ble erklært vinner, Tyson var rasende og alle andre satt måpende tilbake.

Epilog: Mike Tyson fortsatte å bokse, men storhetstiden hans var forbi. Samtidig slet han privat, og i 2003 erklærte han seg konkurs. Evander Holyfield trakk seg tilbake i 2014. Tyson har siden unnskyldt episoden med øret, men de to møttes aldri i bokseringen igjen.

Det skitne løpet: Carl Lewis og Ben Johnson 

Når man trener i årevis for å treffe den dagen da et hundredels sekund kan være forskjellen på suksess og fiasko, skal det ikke mye til for å få blodet til å koke. Slik er det ikke minst på 100 meter. På 1980-tallet ble friidrettsøvelsen brukt som kamparena mellom amerikaneren Carl Lewis og canadieren Ben Johnson.

På starten av 1980-tallet hadde Carl Lewis vært verdens klart beste sprinter, men så begynte Ben Johnson å ta inn på ham. Og i 1985 begynte canadieren å slå ham. Det kulminerte under VM i friidrett i Roma i 1987, da Ben Johnson satte både Carl Lewis og verdensrekorden til veggs med en tid på 9,83 sekunder.

Året etter var det OL i Seoul. Her var det virkelig duket for et løp for historiebøkene da OL-mesteren og den regjerende verdensmesteren sto skulder ved skulder i 100-meterfinalen. Da startskuddet lød, fløy de to sprinterne over banen, og igjen var det Johnson som krysset målstreken først. Nok en gang på ny verdensrekordtid – 9,79 sekunder, mens Lewis kom inn på andreplass og satte amerikansk rekord med tiden 9,92 sekunder.

Men Ben Johnson rakk bare å ha gullmedaljen i tre dager, før en urinprøve avslørte at han var dopet på anabole steroider og ble diskvalifisert. I stedet ble Carl Lewis utropt til vinner, og tiden hans erklært som ny verdensrekord. Ben Johnson ble suspendert, og de to løp aldri mot hverandre igjen. 

Epilog: I 2003 dukket det opp noen hemmelige laboratorieprøver fra OL i Seoul. De viste at Carl Lewis hadde avlevert tre prøver som også var positive på ulovlige stoffer. Men han har alltid hevdet sin uskyld. Faktisk viste det seg at seks av åtte løpere under 100-meterfinalen i Seoul testet positivt, og løpet blir i dag omtalt som «The Dirtiest Race in History».

Hat på to hjul: Gino Bartali og Fausto Coppi

Det finnes mange rivaler innen profesjonell sykling, men to av de største har nok vært italienerne Fausto Coppi og Gino Bartali. Bartali var det største navnet i italiensk sykling på 1930-tallet. I 1936 og 1937 vant han Giro d’Italia, og i 1938 vant han til og med Tour de France.

I 1940 ble den fem år yngre Fausto Coppi ansatt som hjelperytter for Bartali under Giro d’Italia. Det gjorde han bra – litt for bra til og med. På 11. etappe tråkket 20 år gamle Coppi ekstra hardt under et brudd, så han endte ikke bare opp med å vinne etappen – men tok også over den rosa ledertrøya. Den beholdt han helt til slutt, noe som gjorde kapteinen hans, Bartali, rasende. Det la grunnlaget for et intenst hat mellom de to syklistene. 

Etter andre verdenskrig fortsatte de to rivalene å kjempe. Helt galt gikk det under VM i landeveissykling i 1948. Der fikk et lite brudd lov til å stikke av gårde, mens de to italienerne bare så på hverandre – uenige om hvem som skulle ofre seg og begynne å kjøre inn gruppa.

Detaljene om rittet er i dag litt uklare, men det som er sikkert er at de to kamphanene endte opp med å bli så uenige at begge brøt. Det italienske sykkelforbundet – og resten av det sykkelglade landet – var rasende, og Fausto Coppi og Gino Bartali fikk begge tre måneders karantene fra sykkelritt. 

Epilog: I 1954 endte Gino Bartalis karriere etter en bilulykke. I stedet ble han sportsdirektør for et sykkellag, og i 1959 ansatte han Fausto Coppi som kaptein. For Coppi hadde nettopp den gnisten og det temperamentet Bartali savnet i laget sitt. Langt om lenge hadde de to rivalene endelig blitt venner, men de kom aldri til å jobbe sammen. Før sesongen startet ble Coppi invitert til Burkina Faso for å sykle mot noen av landets sykkelryttere. Da han var der, fikk han malaria og døde – 40 år gammel.

Tre spesielle 

1. Garri Kasparov og Deep Blue

I 1996 spilte den russiske stormesteren og verdensmesteren Garri Kasparov seks sjakkpartier mot IBMs supercomputer Deep Blue. Kasparov vant fire av de seks partiene.

Året etter fikk Deep Blue en oppdatering og en revansje, og der vant computeren tre av de seks partiene og fikk en remis. Kasparov var rasende og ville ha omkamp, men IBM demonterte datamaskinen og ville ikke sette den sammen igjen.

2. Steve Wiebe og Billy Mitchell

På starten av 2000-tallet kjempet de to amerikanerne Steve Wiebe og Billy Mitchell om å få høyest poengsum i arkadespillet Donkey Kong. Dramaet kan ses i dokumentarfilmen «The King of Kong: A Fistful of Quarters», der den sympatiske ingeniøren Wiebe prøver å bevise at han er bedre i Donkey Kong enn den usympatiske barbecuesaus-selgeren Mitchell. Et drama fra virkeligheten, som nesten overgår fantasien.

3. Hulk Hogan og Andre The Giant

Selv om kampene i wrestling er – tør vi avsløre det? – avtalt på forhånd, kan det være morsomt å se på. Særlig i wrestlingens storhetstid på 1980-tallet, da de gode kjempet mot de onde. Ingen var bedre og mer amerikansk enn Hulk Hogan, som hadde en rekke legendariske sammenstøt med kjempen André the Giant, som var 2,24 meter høy og hadde en matchvekt på 236 kilo. Hulk Hogan vant som regel.