Dobbeltseier for god sportsånd
Hva: London Marathon
Hvor: London, 1981
«Sist søndag møttes 11 532 menn og kvinner fra 40 ulike land for å lide, kjempe og le sammen i en av de største festivalene verden har sett, mens de ble tiljublet av mer enn en million svarte, hvite og gule mennesker», skrev den engelske løperen og journalisten Chris Brasher etter at han hadde deltatt i New York Marathon i november 1979.
Opplevelsen gjorde så sterkt inntrykk på ham at han bestemte seg for å lage en lignende maraton i England. To år senere, i 1981, lød startskuddet på hans nye løp, London Marathon. 20 000 løpere ville melde seg på. 6747 fikk et startnummer, og 6255 gjennomførte de 42,195 kilometerne rundt i storbyen. Blant dem var amerikanske Dick Beardsley og norske Inge Simonsen.
Etter 25 km stakk de fra tetgruppa, og mens de beinet gjennom de regnvåte gatene, forsøkte begge gang på gang å få en luke – uten hell. Da de nådde oppløpet ved Buckingham Palace, løp de fortsatt side om side. Både tilskuere og kommentatorer ventet spent på hvem som ville sette inn det avgjørende støtet. Men det skjedde aldri. Med 50 meter igjen tok i stedet de to løperne hverandre i hendene og løp sammen over målstreken på tiden 2.11.48. Etter løpet sa Beardsley: «Hadde det vært OL, hadde det nok blitt kjempet til det siste, men i dette løpet virket det passende å løpe sammen over målstreken.»
Chris Brasher deltok for øvrig selv i løpet og kom i mål på rett under tre timer.
Bonus: I likhet med vinnerne krysset også de to siste, Marie Dominque de Groot (30) fra Frankrike og David Gaiman (47) fra England, målstreken hånd i hånd.
En magisk mil
Hva: British Empire and Commonwealth Games
Hvor: Oxford, 1954
En engelsk mil er en ubarmhjertig distanse. Du må fordele alle kreftene dine over 1609 meter, og det er ikke rom for å ha en dårlig dag. Hvis du ikke gir alt, blir du straffet, og selv om det går bra, river det i lungene fra start til mål.
I mange år kjempet løpere fra hele verden for å komme under den magiske grensa på fire minutter på milen. Jakten kan spores helt tilbake til 1770, da den britiske løperen James Parrott påsto at han hadde løpt under fire minutter. Siden har flere andre fulgt opp, men felles for dem alle er at de ikke kunne dokumentere eller gjenskape rekorden. Ikke før 6. mai 1954.
Da stilte den 25-årige medisinstudenten Roger Bannister til start ved et stevne på Oxford Stadium. Han var iført tynne skinnsko med pigger. På en god uke lå treningsmengden hans på 45 kilometer, så etter dagens standard trente han ikke spesielt mye. Men da starten gikk, fløy han av gårde på den myke løpebanen. Med seg hadde han to harer, som holdt en fart på litt over 24 km/t, og da Roger Bannister kastet seg over målstreken, stoppet klokka på 3.59.40! Ny verdensrekord – og den første til å komme under fire minutter på milen.
46 dager senere ble rekorden slått av den australske løperen John Landy, og siden 1954 har rundt 1700 løpere vært under den magiske grensa. Nå er også verdensrekorden 17 sekunder lavere. Den er i dag på 3.43.13 og innehas av Hicham El Guerrouj fra Marokko.
Bonus: I 1997 løp Daniel Komen fra Kenya to engelske mil på 7.58.61. Det er fortsatt ingen kvinner som har vært under fire minutter på en engelsk mil. Rekorden for kvinner innehas av nederlandske Sifan Hassan, som i 2019 løp på 4.12.33.
Olympisk rekord i maratondebuten
Hva: OL
Hvor: Helsinki, 1952
«Du glemmer aldri din første maraton. Derfor bør du også velge et helt spesielt sted å løpe det.» Slik lyder et godt, gammelt råd, og det er nærliggende å tro at den tsjekkiske løperen Emil Zátopek hadde hørt det. Da han skulle løpe sin første maraton, valgte han å gjøre det i OL i Helsinki i 1952.
Konkurrentene visste godt at han var en tøffing, men uka før hadde han vunnet OL-gull på både 5000 meter og 10 000 meter. Derfor trodde de nok at han ikke hadde så mye mer sprut i beina. Men så viste 29-åringen hvorfor han ble kalt «Det tsjekkiske lokomotivet». Han ristet av seg konkurrentene en etter en, og da han løp alene inn på det stappfulle stadionet, var det til lyden av 70 000 jublende tilskuere. Alle var klar over at de var vitner til den mest usannsynlige triumfen i olympisk historie. Stående og klappende hyllet de ham i takt med rytmen på skrittene hans: «Zá-to-pek, Zá-to-pek, Zá-to-pek.»
Han smilte da han brøt målstreken med brystet på tiden 2.23.03 – ny olympisk rekord og den gang verdens tredje raskeste maratontid.
Bonus: Ingen har siden kopiert Emil Zátopeks bedrift og tatt gull på alle de tre lengste distansene i samme OL. Derimot har de aller fleste ambisiøse mellom- og langdistanseløpere benyttet seg av den formen for intervalltrening tsjekkeren var pionér for.
Rystende avslutning i varmen
Hva: OL
Hvor: Los Angeles, 1984
OL i Los Angeles i 1984 markerte en stor milepæl i idrettens historie. For første gang fikk kvinner fik lov til å delta på maraton i OL. Til da hadde Den internasjonale olympiske komité ment at det både var usunt og farlig for kvinner å løpe langt.
"Temperaturen var 30 grader, og hun hadde løpt forbi den siste drikkestasjonen, så nå sjanglet hun rundt med krampe i beina. Hennes venstre arm hang slapt ned langs den forvridde kroppen, og med den høyre forsøkte hun med de siste kreftene å vifte bort hjelpsomme funksjonærer."
Den sveitsiske løperen Gabriela Andersen-Schiess ble alvorlig dehydrert under maraton ved OL i 1984.
Vinneren av kvinnenes maraton ble Joan Benoit på tiden 2.24.52, men i dag husker de fleste best bildene av sveitsiske Gabriela Andersen-Schiess, som 20 minutter senere vaklet dehydrert inn på stadion. Temperaturen var 30 grader, og hun hadde løpt forbi den siste drikkestasjonen, så nå sjanglet hun rundt med krampe i beina. Hennes venstre arm hang slapt ned langs den forvridde kroppen, og med den høyre forsøkte hun med de siste kreftene å vifte bort hjelpsomme funksjonærer.
Hun visste at hun ville bli diskvalifisert hvis hun fikk det minste hjelp, og da legene kunne se at hun fortsatt hadde nok væske i kroppen til å svette, lot de henne fortsette. Det tok henne 5 minutter og 44 sekunder å tilbakelegge de siste 400 meterne inne på stadion. Så krysset hun målstreken og falt om. Legeteamet kastet seg over henne, og to timer senere kunne hun dra hjem på hotellet.
Bonus: Gabriela Andersen-Schiess kom i mål på tiden 2.48.42. Hvis hun hadde deltatt i maraton i et av de fem første moderne olympiske lekene – fra 1896 til 1908 – hadde tiden vært god nok til å slå alle mennene som deltok.
Første kvinne i Boston Marathon
Hva: Boston Marathon
Hvor: Boston, 1967
Forestill deg å stå klar til et maratonløp, og det ikke er en eneste kvinne med startnummer noe sted. I dag ville det vært helt utenkelig, men for bare 40–50 år siden var det helt normalt.
Ifølge legevitenskapen den gangen tålte ikke kvinnekroppen å løpe så langt, og derfor vakte det kjempeoppstyr da det under Boston Marathon i 1967 plutselig gikk opp for arrangørene at det var en kvinne med i løpet. Det var 20-åringen Kathrine Switzer, som hadde meldt seg på under navnet K.V. Switzer. Etter tre kilometer ble hun angrepet av en funksjonær som dro henne i trøya og to ganger forsøkte å rive av startnummeret mens han skrek: «Kom deg ut av mitt løp!»
Heldigvis hadde Switzer meldt seg på sammen med kjæresten, som fikk skjøvet den hissige funksjonæren unna, slik at Kathrine – lettere rystet – kunne gjennomføre løpet på tiden 4 timer og 20 minutter. Men det fikk ikke Amatørenes friidrettsforbund til å lempe på reglene. Tvert imot presiserte de at kvinner ikke fikk delta i maratonløp. Først fire år senere, i 1971, ble det tillatt for kvinner å delta.
Bonus: I 2017 deltok Kathrine Switzer i Boston Marathon igjen, 70 år gammel, med det samme startnummeret som i 1967, nummer 261. Hun gjennomførte på tiden 4 timer og 44 minutter.
Verdenshistorie i Wien
Hva: INEOS 1.59
Hvor: Wien, 2019
Det er lørdag morgen, 12. oktober 2019. Vi er i Østerrikes hovedstad Wien. Klokka er 08.15, temperaturen ligger på 9 grader, og et tynt skydekke henger over byen. På en bro står en 167 cm høy kenyaner. Han er 34 år, og når man ser på hans milde, men stålsatte blikk, virker det som om han har brukt hele livet på å forberede seg til akkurat dette øyeblikket. Faktisk er alt denne morgenen planlagt ned til minste detalj, slik at mannen på broen, Eliud Kipchoge, som den første i verden kan bryte den umulige grensa og løpe en maraton på under to timer.
I dag kjenner vi avslutningen på eventyret i Wien. Kipchoge krysset målstreken på tiden 1.59.40. Underveis hadde han følge av sju harer, som jevnlig ble byttet ut, det var til enhver tid tilgang til væske og energi fra en sykkel, og feltet ble trukket av en elbil, som kjørte i ønsket fart. Løpet var stengt for andre deltakere, og ruta var en flat vei med to store rundkjøringer i hver ende. På grunn av de mange spesialtiltakene er ikke tiden gyldig som offisiell verdensrekord, så den har verden stadig til gode. Uansett er det en utrolig prestasjon å løpe en maraton på under to timer, noe som tilsvarer en fart på 2,50 min/km.
Bonus: I januar meldte Eliud Kipchoge at hans neste mål er å vinne alle de seks Major-maratonløpene. Ettersom han bare mangler å vinne i Boston og New York, virker det som et oppnåelig mål.
Barbeint triumf
Hva: OL
Hvor: Roma, 1960
I 1960 fikk den etiopiske maratonløperen Abebe Bikila på kort varsel være med i OL etter et forfall, noe han var veldig glad for. Det var bare et problem: Han hadde ikke løpesko. Paret han trente med hjemme i Etiopia var helt utslitt, og han rakk ikke kjøpe nye før avreisen til Italia. I dagene før maratonløpet i OL hadde Bikila og treneren hans derfor vært på jakt etter et par nye sko i Roma, men de fant ingen som passet.
Føttene hans var rett og slett for lange og smale, og fotputene og hælene var knallharde. Da han ikke ville risikere å få vannblemmer i et par sko som ikke passet, valgte Abebe Bikila å stille opp barbeint. Han var vant til å løpe barbeint hjemme i Addis Abeba, så hvorfor skulle han ikke kunne gjøre det på de italienske veiene, resonnerte han.
På grunn av varmen begynte maratonløpet sent på ettermiddagen. De første 20 kilometerne lå Abebe Bikila bakerst i tetgruppa, men så begynte den barbeinte etiopieren å øke farten. Sammen med Ben Abdesselam fra Marokko dro han fra feltet, og de to lå helt tett til det bare var 500 meter igjen. Da satte Abebe Bikila inn spurten. Han fløy forbi rekka av italienske soldater, som lyste opp den siste strekningen med fakler, og krysset målstreken på tiden 2.15.16, noe som var nok til både OL-gull og ny verdensrekord på distansen. I tillegg var han den første fargede afrikaneren som vant gull på maratondistansen under OL, men han ble langt ifra den siste.
Bonus: Fire år senere deltok Abebe Bikila på maraton under OL i Tokyo. Der tok han gull igjen og satte nok en gang ny verdensrekord. Men denne gangen foregikk det i et par løpesko fra Puma.
Tre ikke så minneverdige øyeblikk
FIKK HAIK
I 1904 deltok den amerikanske løperen Frederick Lorz på maraton under OL i St. Louis, USA. Etter 14,5 kilometer var han så sliten at treneren hans kjørte ham 17 kilometer i bilen sin. Litt senere kunne Frederick løpe inn på stadion som den glade vinneren av løpet. Men jukset ble oppdaget, og Frederick Lorz ble diskvalifisert.
TOK T-BANEN
Det var nesten ny rekord da den 26 år gamle amerikaneren Rosie Ruiz i april 1980 løp først over målstreken under Boston Marathon. Alle var forbløffet – ikke minst fordi hun knapt nok svettet, i tillegg til at håret satt perfekt. Men vitner hadde sett henne på T-banen mens løpet var i gang. Derfor ble seieren annullert, og hun fikk fratatt medaljen.
GODT SAMARBEID
I 1999-utgaven av det sørafrikanske løpet Comrades Marathon kom den 21-årige Sergio Motsoeneng i mål på en overraskende 9. plass, noe som holdt til en pengepremie på 1000 dollar. Men det viste seg at Sergio hadde fått hjelp av sin to år yngre bror Fika, og at de under løpet hadde byttet plass og startnummer flere ganger, så premien måtte tilbakebetales.
