Interessen for ultraløp er i kraftig vekst. Flere og flere kaster seg over de lange distansene, og man trenger ikke være en topptrent superløper for å være med. Bli med på en tur gjennom ultraløpingens ekstreme historie, og bli klokere på hvordan du bør spise, kle på deg og forberede deg hvis du vil løpe langt.
Innhold
Det var en gang ...
for ikke så mange år siden – at maraton var det hardeste man kunne kaste seg over i et par løpesko.
Mange kjente noen som hadde løpt en maraton, men de færreste hadde gjort det selv. Slik er det ikke lenger. I dag er den mytiske distansen på 42 195 meter nærmest blitt allemannseie, selv om den fortsatt er like hard, utfordrende og lang som den alltid har vært.
Likevel har mange maratonløp nådd et metningspunkt og flere sliter med å tiltrekke seg deltakere. Det skyldes riktignok ikke at folk har sluttet å løpe. For mens interessen for maratonløp mange steder har stagnert, har antall deltakere i ultraløp økt kraftig. Det viser en rapport laget av nettsiden RunRepeat i samarbeid med Den internasjonale organisasjonen for ultraløpere (IAU).
De har laget en analyse av 15 451 ultraløp fra hele verden i perioden 1996–2018, og der kan man se at antall deltakere i ultraløp er steget fra 34 401 til 611 098 personer. Det tilsvarer en økning på hele 1676 prosent. Hadde det ikke vært for en irriterende kjepp i hjulet ved navn covid-19, hadde trenden helt sikkert fortsatt fram til i dag.
Avslappende ultraløp
Undersøkelsen sier ikke noe om hvorfor vi har fått den kraftige økningen, men flere eksperter Aktiv Trening har snakket med peker på at mens mange maratonløp ligner hverandre, byr ultraløp på flere distanser, spennende utfordringer, morsomme opplevelser og interessante historier.
Det tiltaler altså flere og flere løpere, som etter å ha prøvd seg på maratonløp vil se hva som skjuler seg på den andre siden av de 42,2 kilometerne. I tillegg blir det pekt på at ultraløping gir en pause fra hverdagen som mange har behov for.
Vi har det travelt på jobb, hjemme – og på turen fram og tilbake mellom de to stedene. Men når du deltar i ultraløp eller trener til det, har du fred og ro til bare å være deg selv. Det er god tid til å tenke over ting og nå inn til noen kjerner av livet du ikke rekker på noen minutter i løpet av en travel hverdag.
Hvis man først og fremst er interessert i det ekstreme elementet, er det mange andre idrettsgrener man kan kaste seg over, men med ultraløping er man nødt til å grave dypt og finne sine innerste krefter for å komme til mål.
Fra Aten til Sparta
Det er riktignok ikke noe nytt at vi mennesker har lyst til å løpe langt, heller ikke veldig lange distanser. Et av de første ultraløpene man kjenner til, fant sted i friidrettens hjemland, det gamle Hellas.
Alle kjenner etter hvert til historien om den greske soldaten Phidippedes, som løp fra Marathon til Aten for å fortelle om grekernes seier over perserne. Løpeturen dannet grunnlag for distansen vi i dag kjenner som en maraton, men det er stort sett også det eneste man kan ta med seg fra den historien, som bare er … en historie.
Selv om Phidippedes etter alt å dømme var en ekte person, løp han ikke bare fra Marathon til Aten. Han løp mye lenger enn det. Da generalene i Aten – ifølge de historiske skriftene – i 490 f.Kr. oppdaget at perserne var på vei, befalte de Phidippedes å løpe fra Aten til Sparta for å be om hjelp for å bekjempe den felles fienden. Det er en tur på 246 kilometer, som Phidippedes tilbakela på bare 36 timer. Spartanerne avslo, da de ifølge sin tro ikke kunne dra ut før den neste fullmånen seks dager senere. På det tidspunktet var slaget allerede over, men det er en anen historie.
I 1982 ville den engelske jagerpiloten John Foden se om Phidippides’ bedrift overhodet var mulig. Han var veldig interessert i gresk historie, og arrangerte derfor et løp fra Aten til Sparta med fire av sine venner. Tre av dem fullførte på under 40 timer, og slik ble det verdenskjente ultraløpet Spartathlon, som arrangeres i Hellas hver høst, født. I 1984 satte den greske ultraløperen Yiannis Kouros rekord på ruta med 20 timer og 25 minutter, og den tiden er det fortsatt ingen andre som har vært i nærheten av.
Mann mot hest
Utholdenhet har lenge fascinert oss. Helt siden slutten på 1800-tallet var det populært å lage utmattende seksdagersløp, der løperne – som både ble tilbedt og betalt som verdensstjerner – kjempet mot hverandre på baner, mens tusenvis av tilskuere satt på benker og fulgte med.
Det var heller ikke bare mennesker som konkurrerte mot hverandre. Et av datidens trekkplastre var løp der løpere konkurrerte mot hester. I 1880 kjøpte 4000 personer for eksempel billett for å se 15 løpere og 5 hester konkurrere om å løpe lengst i løpet av 6 dager. Hester er ikke like gode til å svette og holde seg avkjølt som mennesker, og derfor er de nødt til å ta flere pauser og gå underveis.
Løpet foregikk i et stort telt utenfor Chicago, og konkurransen var hard. På den siste dagen ledet hesten Speculator, men under en kort pause falt den om og døde. Deretter lå løperen Michael J. Byrne i tet, men han fikk plutselig neseblod og falt om, så han måtte bæres vekk fra banen. En halvtime senere var han riktignok klar igjen, men nå lå hesten Betsy Baker først. Den gikk også tom for krefter og måtte hvile seg i to timer, før den – hjulpet på vei av en bøtte champagne – kom tilbake på banen. Til slutt var det Michael J. Byrne som vant etter 930 kilometers løping, mens Betsy kom på andreplass med 906 kilometer på kontoen.
I dag finnes det fortsatt ultraløp der man kan konkurrere mot hester. Et av de mest kjente er løpet Man Against Horse i Arizona, USA. I motsetning til i gamle dager blir det nå passet godt på hestene underveis i løpet. For eksempel blir de flere ganger undersøkt av dyrleger, og så må de ha en puls på under 65 når de kommer i mål. Hvis ikke blir ikke klokka stoppet.
Ultrastor oppfinnsomhet
I likhet med at antall ultraløpere er økende, blir det også stadig flere ultraløp. Mange løpsarrangører er dessuten oppmerksomme på at det er stor interesse for å prøve seg på ultradistansen, og derfor er det mange nybegynnervennlige ruter på 50 kilometer. Selv om man definerer et ultraløp som alt som er lengre enn en maraton, bør du helst løpe 50 kilometer eller mer hvis du vil bli anerkjent som ultraløper blant den harde kjernen i miljøet.
Vil du prøve å løpe så langt, er det mange typer ultraløp å velge mellom, for arrangørene kan være veldig kreative. De fleste løpene blir arrangert på bestemte distanser, som for eksempel 50 eller 100 kilometer, men løp på 50 eller 100 miles (80,5 eller 161 km) er også vanlig. I tillegg er det mange løp der man skal løpe så langt som mulig på en bestemt tid – som regel 6, 12 eller 24 timer, som for eksempel Bislett 24-timers, som foregår på innendørsbanen under Bislett stadion i november hvert år. Det er også lange løp som går over flere dager, som det 250 kilometer lange Marathon des Sables, der man hver dag – seks dager på rad – løper gjennom ørkenen i Sahara på strekninger som er mellom 14 og 91 kilometer lange.
De siste årene har også såkalte Backyard Ultra-løp blitt populære rundt om i verden. Det er rundeløp, der deltakerne hver time løper den samme strekningen på 6706 meter, inntil det bare er én enkelt løper igjen. Distansen tilsvarer 100 miles delt på 24, slik at man på 24 timer altså får løpt 100 miles. Det djevelske konseptet ble funnet opp i 2011 av amerikaneren Gary «Lazarus Lake» Cantrell, som også står bak det myteomspunne ultraløpet Barkley Marathons.
Rekorden for flest runder på et Backyard Ultra-løp innehas av amerikaneren Harvey Lewis, som i fjor tilbakela ikke mindre enn 85 runder. Det tilsvarer 570 kilometer, som ble løpt på tre døgn og sju timer, der Harvey bare kunne hvile seg i det korte tidsrommet mellom han kom i mål etter 6,7 kilometer og neste hele time på klokka, da en ny runde ventet.
Hos kvinnene har amerikaneren Courtney Dauwalter rekorden med 68 runder, noe som tilsvarer 456 kilometer. Den ble satt i 2020, og i likhet med Harvey Lewis satte hun rekorden under Gary Cantrells eget løp, Big’s Backyard Ultra.
Kvinnene drar fra
Nettopp kvinnene er et kapittel for seg når det gjelder ultraløp. Jo lengre et løp er, jo sterkere er kvinner i forhold til menn. Selv om de fleste rekorder fortsatt innehas av menn, tar kvinnene innpå jo lengre en distanse er. Undersøkelsen fra RunRepeat viser at mens de mannlige deltakerne på 5-kilometerløp i snitt er 17,9 prosent raskere enn kvinnene, går forskjellen ned til 11,1 prosent under maratonløp. Når vi kommer til 100 miles (161 km), er mennene bare 0,25 prosent raskere enn de kvinnelige deltakere, og ved løp på mer enn 314 kilometer er kvinnene de raskeste.
Det er et bilde mange ultraløpere kan kjenne seg igjen i. Ultraløping handler mye om tålmodighet, og det har kvinnene ofte mer av enn menn. Under løp er det derfor ofte menn som beiner av sted i starten, mens kvinnene er bedre til å disponere kreftene sine. Kort fortalt kan man si at når mange menn har svidd av kruttet på første halvdel, fortsetter kvinnene forbi.
En annen interessant ting ved ultraløpere, er alderen. Her er det ikke de unge som er raskest. Ifølge statistikken klarer man seg best som ultraløper når man er 40–50 år. Det skyldes at ultraløping krever tålmodighet, ro og mental kontroll, og det er ting som ofte kommer med livserfaring. Jo flere kriser du har taklet på din vei i livet, jo mer robust blir du. Og det kan komme mange kriser i et ultraløp.
Alderen er altså ingen hindring for å melde seg på et ultraløp, tvert imot. Det venter mange eventyr der ute, så det er bare å stramme løpeskoene, fylle vann i sekken og velge et av dem. Ja, og så kanskje trene litt.
Livet er ikke komfortabelt hele tiden
Navn: Jesper Kenn Olsen,
50 år.
Trener for det danske landslaget i ultraløping. Løp jorda rundt, 26 232 kilometer til sammen, fra
januar 2004 til oktober 2005. Har den danske rekorden på 48-timersløp med 332,6 kilometer, og nordisk rekord på seksdagersløp med 780 kilometer.
Hvorfor løper du ultraløp?
– For meg handler det om nysgjerrighet. Jeg løp mitt første maratonløp som 15-åring. Det var på 1980-tallet, og den gangen trodde mange at man ikke kunne løpe lenger enn 42,2 kilometer. Etter et par år fikk jeg lyst til å løpe 50, og i 1998 oppdaget jeg at det også var noe som het 100 kilometer. Det dro jeg til Frankrike for å løpe, og jeg kom i mål etter 7 timer og 27 minutter. Det var nasjonal rekord, men det var heller ikke så mange som løp så langt på den tiden.
Hvordan forbereder du deg til et løp?
– Den fysiske forberedelsen er bare 25 prosent. De siste 75 prosentene er det mentale, og det trener jeg blant annet på ved å fjerne noe av komforten i livet mitt. I et ultraløp blir du konfrontert med ting som er vanskeligere enn noe annet du møter til hverdags. I dagene før et løp kan jeg derfor finne på å sove på parkettgulvet eller skru av varmen hjemme. Det høres sikkert rart ut, men det handler om å venne seg til at livet ikke er komfortabelt hele tiden.
Spiser du noe spesielt før et løp?
– Der traff du mitt ømme punkt. Da jeg vokste opp med trening, var ikke kosthold så viktig. Så for meg har maten vært en frihet. Hvis jeg vil spise en pose smågodt, så gjør jeg det. Det er selvfølgelig fint å spise sunt, og kanskje jeg hadde blitt litt raskere hvis jeg spiste en kilo rucolasalat om dagen, men det hadde ikke gjort meg lykkeligere.
Hva gjør du når det gjør vondt under et løp?
– Det enkle svaret er at man bør tenke på noe annet. Det gjelder å ta fokuset bort fra alt som er vanskelig. Det kan for eksempel være å lytte til musikk, men ikke fra begynnelsen av, for det kan være fint å ha et ess i ermet når det blir skikkelig tungt. Man kan også ha en sjokoladeplate i ryggsekken til et bestemt sted på ruta, eller man kan avtale at det er litt familie som venter på et sted man vet det blir tungt. Det er veldig individuelt, det viktige er at det flytter oppmerksomheten.
Hva er dine beste råd hvis man vil prøve seg på et ultraløp?
– Det er å være tålmodig og nysgjerrig. Velg et løp neste år, og ta noen lange treningsturer. Man får mental styrke under treningen, og en ultraløpers talent er først og fremst det mentale. Det skal også være en artig opplevelse. Hvis du ikke hygger deg og får noe positivt ut av turen, blir det veldig tungt.
Føler meg sterkere for hvert løp
Navn: Therese Falk, 46 år.
Lærer og ultraløper. Har europeisk rekord på 24-timersløp med 261,17 km, og uoffisiell verdensrekord på ti maraton på ti dager (36.24.44). Kåret til Årets ultraløper i Norge seks år på rad.
Hvorfor løper du ultraløp?
– Jeg løper fordi det gir meg en form for ro, eller meditasjon. Det handler om det repetitive, at man gjør en ting man ikke trenger å tenke over. Og jo lengre jeg løper, jo mer kjenner jeg på den følelsen. Å tåle og stå i smerten man opplever underveis, gir også en enorm mestringsfølelse. Underveis i et løp kan det være helt forferdelig, men etter hvert ultraløp jeg gjennomfører, føler jeg meg sterkere. Jeg vil kjenne på den mestringsfølelsen.
Hvordan forbereder du deg til et løp?
– Før jeg skal delta i et 24-timersløp, går jeg inn i et tankemodus der jeg forbereder meg på at det blir langt, smertefullt og med gradvis økende ubehag. Jeg vet det blir tungt og at jeg kommer til å stille meg spørsmål som «hvorfor gjør du det her?», og det er det viktig å være forberedt på.
Hva spiser og drikker du under løp?
– Jeg får nesten all energi gjennom drikke. Jeg takler ikke noe med kullsyre, så jeg drikker en energidrikk på 250 ml uten smak og uten kullsyre hvert 40. minutt, og så tar jeg en gelé når jeg er ferdig med hver maraton – som belønning.
Hva er din største styrke som ultraløper?
– Det er viljen som er styrken min. Det er mange som er i bedre fysisk form og er mye bedre enn meg på kortere distanser. Jeg er snart 47 år, og er ikke den som trener mest, men jeg har en sterk vilje.
Hva har vært din største opplevelse med ultraløp?
– Det tror jeg var da jeg løp 251,5 km under 24 Hours in Hell i 2020. Helt siden 2016 har drømmemålet mitt vært å kunne springe 240 km på et 24-timersløp, altså 10 km i timen, og følelsen av å ha nådd det... det var stort! Men det viktigste løpet var nok den første maratonen, da jeg fullførte Nordmarka skogsmaraton for ti år siden. For meg har det aldri vært noe mål å bli best i verden. Det viktigste for meg var å begynne å trene og ta tak i mitt eget liv. Nå har jeg løpt 261 km på 24 timer og var best i verden i fjor, men det er ingenting mot følelsen da jeg hadde løpt min første maraton.
Hva er dine beste råd hvis man vil prøve seg på et ultraløp?
– Det gjelder alle ting i livet: Sett deg små mål. Ha delmål du kan klare. Det er viktig ikke å gape over for mye. Det kan også være fint å sammenligne deg med noen som er litt bedre enn deg. Tenk at «hvis hun klarer det, kan jeg også klare det». Og husk å rose deg selv. Løper du tre ganger i uka, men får til fire ganger en uke, er det dritbra!
